TransProvence er tildelt «Médaille de tourisme».

Det var en gang i forrige århundre at ei lita jente i ei fjellbygd i Valdres satt foran svarthvitt TV’en og noterte gloser – helt oppslukt av det vakre franske språket i skolefjernsynsprogrammet. Lite visste jenta den gangen at det skulle bli fransk og Frankrike som skulle bli språkglede, inspirasjon, motivasjon og levevei. Årene gikk, det ble franskstudier og Frankrike-opphold, jobb på Norges turistkontor i Paris, i Fransk-Norsk Handelskammer og videre på Frankrikes turistkontor i Norge – helt til i 1998, da TransProvence AS ble grunnlagt og vi ble to på laget. Veien gjorde en liten sving, men målet forble det samme. Totalt har det gått 37 år i ganske iherdig innsats og utrettelig tro på Frankrike som reisemål for opplevelseshungrige nordmenn på jakt etter et vidt spekter av reiseopplevelser, hvor både kropp og sanser tas i bruk. Og jammen må noen ha lagt merke til dette, for i mars 2018  ble den «lille» jenta i en høytidelig seremoni på Frankrikes Ambassade i Oslo tildelt «Médaille de tourisme» for lojal, engasjert, entusiastisk og standhaftig innsats for Frankrike som reisemål – eneste i Norge så langt i historien.

 

 

Men ingen snipp, snapp, snute – eventyret fortsetter! Vi to på laget i TransProvence jobber utrettelig videre og blir ved vår lest: vi svikter ikke vårt eneste reisemål og andre fedreland Frankrike. At vi har klart å holde sykkelen rullende i en krevende bransje i 20 år med bare ett land som reisemål, mener vi at vi har Frankrike selv å takke – ganske enkelt fordi landet aldri slutter å overraske. Hele landet er som en palett med utallige farger. Hver landsdel og region har sin egen historie, sine egne mattradisjoner, sin egen stolthet, sitt eget landskap og lynne. Heldigvis har mange av våre gjester oppdaget det samme, og mange av dem har reist både 10 og 15 ganger til Frankrike på våre turer.

Vi forsøker å være grundige, ryddige og rettskafne i vårt arbeid, og vi forsøker å være lydhøre overfor innspill fra våre gjester. Takket være våre solide franske samarbeidspartnere kan vi tilby varierte og gjennomarbeidede turer, og takket være tilbakemeldinger og innsendte bilder fra våre gjester, kan vi oppdatere, tilpasse og finjustere turinnhold og presentasjon.

TUSEN TAKK for at dere lojalt kommer igjen til oss gang etter gang, og det er plass til enda flere i den store TransProvence-familien!

Stas med skriverier i avisa, spesielt når det er så mye positivt! Les her hva Ålesunderne skriver om TransProvence i lokalavisa «Nytt i Uka» i februar 2019.

Minner for livet fra denne fantastiske fotturen

Vi har mange flotter bilder fra vår tur til Bordeaux i sommer. Fotograf: Yvette Rudlang

Fot på pedalen                           Vakre St. Malo
I kontrastenes rike                    Romantisk og Sutalaus

Bretagne i blodet                       Strandpromenade

Kanalsluseferd                           Forrevne klipper
Intens landsbygdterapi            Flo, fjære, salte vinder
Modne kirsebær                         Friske krystallbad

Klikk på bildet under for å lese sykkelpionerenes hyllest av seg selv!

Wine club de Norvége har sendt oss følgende poetiske tekst:

Om våren starter druene å vokse med en gang solen kommer
-først greinene, så bladene, så kommer druene. De våkner for å slikke sol og varme.

Men om våren har vi en stor fare, og det er frosten.
Dersom frosten kommer når druene har begynt å vokse, kan druene fryse i stykker.
Det hender at hele drueveksten blir ødelagt – fullstendig ødelagt – av frost, og ingen vinproduksjon blir mulig.
Derfor ser dere bålplassene rundt i terrenget. Når det er frostrisiko fyrer vi opp bål om natten, og redder den største delen av avlingen.
Da blir det fortsatt vin.

Om sommeren vokser druene – og vingården er en egen organisme som bader i sol og varme.
Druene vokser og blir modne.

Om høsten inspiserer vi dem grundig.
Hver jordhelling tar opp lys og varme forskjellig.
Vi inspiserer alle druer, og starter plukkingen der det er mulig. Vi begynner når solen har fått godt tak utpå dagen,
og vi velger drue for drue.
De modne plukkes, de som ikke er så modne kan stå til dagen etter.
Opptil 5 ganger kan vi besøke en plante for å få med bare de perfekte druene.

Vinproduksjonen gjennomføres med like stor grundighet som druedyrkingen.
Gjæring og lagring er like viktig.
Da får vi god vin, hvor smakingen er som å være på en konsert:

-først ser og lukter vi – vi får en forventning
-så kjenner vi smaken. Først forsiktig, så kommer den.
-det kan være en eksplosjon i smak
-så kjenner vi videre – det er mer
-så toner det ut som det avsluttende fløytespillet i konserten

Da er det god vin.

Skål for vår anledning til å drikke dette!

Høsten 2017

Eivind Solvang

Innsendt brev fra fornøyd kunde.

Hele tiden mens vi syklet hadde vi hatt den takkete blondekanten av en fjellkjede i synsranden: de spektakulære Dentellene, «les Dentelles de Montmirail», så forbløffende og kunstferdig forrevne og gjennomhullet og inspirasjon for selveste Dantes Inferno, i et ellers så grønt og vennlig landskap i hjertet av Provence.

Blomstrende kirsebær- og ferskentrær

I dag var dagen da vi skulle nå vårt mål og møysommelig tråkke oss inn i Dentellene og gjennom fjellpasset. Vi hadde startet tidlig denne morgenen ut fra vingården Domaine de Cabasse utenfor Ventoux-landsbyen Séguret. Solen skinte, det var tidlig vår med blomstrende kirsebær- og ferskentrær og skinnende blankt, grønt gress med koselige små markblomster i. Våre tre tenåringsjenter hadde bedt om en fridag på hotellet, noe vi unte dem. Vi hadde alt hatt tre intense dager på sykkel fra Avignon, det gamle pavesetet, til den tradisjonsrike vinlandsbyen Châteauneuf du Pape, og videre via høyslettene til Orange med sitt fantastiske romerske teater og de etter hvert så berømte Côtes du Ventoux-vinlandsbyene Beaume de Venice, Gigondas, Vaqueyras og Cairanne på rekke og rad i den grønne åssiden. Dermed var det den harde kjerne igjen, bestående av oss tre mødrene, som gjorde oss klare for møtet med Dantes Inferno.

Genialt med el-sykkel

Bare noen uker før vi la ut på denne turen hadde jeg vært så uheldig å falle på isen og slå ryggen kraftig. Ettersom jeg selv skulle være reiseleder og vi hadde planlagt alt lang tid i forveien for at det skulle passe både for den dyktige fotografen, den travle biologen og altså som sagt våre tre tenåringsdøtre, ville jeg nødig avlyse turen selv om ryggskaden hadde gjort meg bortimot invalid. Det var min datter som fikk idéen – men mamma, hvorfor bestiller du ikke en EL-sykkel? Ja, men selvsagt, det er jo genialt! Hvorfor hadde jeg ikke tenkt på det selv – hurra, da blir det tur! El-sykkelen fungerte over all forventning. Etter en liten tilvenningsperiode de første kanskje 4-5 kilometrene, forsto jeg til fulle hvilken grensesprengende nyvinning dette er.

Tid til å oppleve

På flatmark kjennes det ut som en hvilken som helst lett-trådd sykkel, men det er først i motbakkene at man oppdager el-sykkelens sanne kvaliteter. Du girer litt ned – og setter motorkraften på – og vips! Du kjenner et lite rykk når motoren setter inn og du kan trå fullstendig uanstrengt i selv den bratteste oppoverbakke. Dette MÅ oppleves. Der vi tråkket oss oppover i fjellmassivet denne solfylte og vårlige formiddagen i hjertet av Provence, velsignet jeg teknologien, min datter som hadde kommet på idéen og sykkelturarrangøren som hadde gjort det mulig å gjennomføre turen til tross for svekket rygg.

Provence – som en drøm!

For meg ble sykkelturen opp i fjellene en uforglemmelig opplevelse. Det ble den nok også for mine to venninner, den kartlesende modellen og den sykkelglade fotografen, som slet seg opp bakkene med egen muskelkraft, ikke uten en viss tilfredsstillelse, som man oppnår ved slike fysiske utskeielser, men de ble litt lange i maska når de sto på så svetten silte oppover, mens jeg, som er den minst spreke av oss, tråkket forbi dem mens jeg vinket og lo. Etter dette fikk jeg tilnavnet «Paven» – og i hver eneste oppoverbakke lot jeg motoren ta over jobben, og passerte rolig og verdig de ærlige sliterne i mitt følge. Så til alle dere som har tenkt at en sykkeltur i Provence er en uoppnåelig drøm: Nå er det fullt mulig å oppfylle drømmen – med vonde knær eller hofter eller rygg eller dårlig form – og EL-sykkel!

 

Innsendt brev fra en av våre fornøyde kunder.

Etter noen turer til den travle Rivieraen (det vi trodde var Provence), begynt vi å lure på om vår hemmelige drøm om det gode liv i Provence bare var et produkt av vår egen fantasi: Vår drøm om eldgamle landsbyer med kirketårn, hemmelighetsfulle atrier med mosegrodde fontener, små utecaféer på landsbytorget, blomsterfylte smijernsverandaer på okerfargede stenvegger,  olivenlunder og søvnige småveier, var alt dette bare nostalgiske fantasier, eller enda verre, dyktige reklamefolks manipulering med vår virkelighetsforståelse?

Vi bestemte oss for å gi Provence en siste sjanse, og slik gikk det til at vi en vakker vårdag ankom Avignon, byen i hjertet av Provence, for å sykle fra landsby til landsby i vindistriktet les Côtes du Ventoux.

Avignon imponerte

Møtet med Avignon var overveldende: Tykke murer fra middelalderen omkranset hele sentrum av byen, som ligger ved bredden av den store elven Rhonen. Gjennom porter i de tykke murene føres man inn i eventyret, den lille byen er en labyrint av trange gater og smug, og gamle bygninger som ånder av historie. Tvers igjennom det hele går den brede hovedgaten opp til palasset som var pavesete på 1200-tallet, med den flotte brolagte plassen foran og den lille parken på høyden rett bak. Vi lot oss imponere. Men allikevel, sykle her i vrimmelen?

Oppdagelsesferd og fantastiske smaksopplevelser

Etter å ha fått syklene våre, samt kart og en turbeskrivelse (på engelsk) av den franske agenten som møtte oss på hotellet og svarte på engelsk (riktignok med fransk aksent) på våre spørsmål, kunne vi nyte resten av kvelden på oppdagelsestur i middelalderbyen, og bestille middag på restaurant fra en fransk meny, som vi bare delvis forsto, men som smakte utmerket. Og vinen vi valgte? En Côtes du Ventoux, hva ellers?!

Så verdt de tunge bakkene!

Med kartet i hånd og sommerfugler i magen syklet vi tidlig neste morgen ut fra Avignon. Syklene var hybrider med 21 gir og tilpasset kjønn og høyde. Sykkelvesker hang til disposisjon på bagasjebrettet. Koffertene satte vi fra oss i resepsjonen, og vi hadde bare med oss litt reparasjonsutstyr og ellers det vi trengte til dagens bruk. De første 500 metrene gikk med til å redde seg unna temperamentsfulle franske sjåfører, og vi tenkte at nå hadde vi gitt oss ut på noe vi ikke ville takle. Men så. Vi hadde lagt byen bak oss, veien smalnet, solen skinte og landskapet fikk form og farge. Da forsto vi med ett: Endelig hadde vår drøm gått i oppfyllelse. Vi var der. Vi hadde funnet Det Gode Liv i Provence.

Navigeringen gikk som en lek

Resten av uken fløt forbi i en jevn strøm av inntrykk, smaker og lukter. Vi syklet gjennom et grønt og bølgende vinlandskap, der landsbyene lå som smykker i det grønne. Høye sypresser, sølvgrå oliventrær og enkelte bondegårder med kaklende høner på tunet passerte synsfeltet der vi tråkket oss frem. Veiene var smale, med liten trafikk, men stort sett asfalterte. Her og der stoppet vi for å ta en hvil, spise en frukt eller drikke vårt medbrakte kildevann, eller kanskje fylle på nytt vann fra en landsbyfontene. Navigeringen gikk som en lek, og nesten hele tiden hadde vi den mektige sukkertoppen Mont Ventoux ragende nesten 2000 meter til værs som vårt stødige landemerke.

Frankrikes vakreste

Forbausende ofte opplevde vi at landsbyene vi passerte hadde navn som selv vi med vår ringe vinkjennskap syntes vi dro kjensel på fra Vinmonopolets hyller: Chateauneuf du Pape, Gigondas, Vaqueyras, Beaume de Venice, m.fl. Utenfor endel av dem kunne vi sammen med navnet på landsbyen, lese: ”L’un des plus beaux villages de France”. Dvs. 1 av 150 landsbyer klassifisert som Frankrikes vakreste. Og vi nøt det gode liv. Her og der stoppet vi utenfor en dør merket ”dégustation et vente”. Her kunne man smake den vinen man måtte ønske og kjøpe den – eller la være.

Ingen bekymringer – ikke engang de lange etappene

Ved lunsjtid fant vi oss et skyggefullt tre, hvor vi hvilte og spiste vår medbrakte loff med ost, skinke og saftige provenkalske tomater. Eller vi fant en liten café i en landsby som serverte varm mat, og skeiet ut med et lite glass (eller to) av stedets vin. Og deretter fortsatte turen, vi lot inntrykkene passere gjennom oss, tok kanskje en liten pust i bakken her og der og kom sultne og glade frem til hotellet om kvelden. Vår lille bekymring om at 50 km er en altfor lang dagsetappe, ble gjort til skamme. 50 km er ingenting når du har hele dagen til disposisjon. Og den gode følelsen om kvelden når vi virkelig følte at vi hadde gjort oss fortjent til en bedre middag og et mer inngående bekjentskap med de fyldige lokale vinene… Ingen søvnproblemer denne uken!

Det er ingen tvil i vår sjel, vår drøm gikk i oppfyllelse der nede ved foten av Mont Ventoux, og vi vil ha mer! Neste sommer tar vi Languedoc…..