Innsendt brev fra en av våre fornøyde kunder.
Etter noen turer til den travle Rivieraen (det vi trodde var Provence), begynt vi å lure på om vår hemmelige drøm om det gode liv i Provence bare var et produkt av vår egen fantasi: Vår drøm om eldgamle landsbyer med kirketårn, hemmelighetsfulle atrier med mosegrodde fontener, små utecaféer på landsbytorget, blomsterfylte smijernsverandaer på okerfargede stenvegger, olivenlunder og søvnige småveier, var alt dette bare nostalgiske fantasier, eller enda verre, dyktige reklamefolks manipulering med vår virkelighetsforståelse?
Vi bestemte oss for å gi Provence en siste sjanse, og slik gikk det til at vi en vakker vårdag ankom Avignon, byen i hjertet av Provence, for å sykle fra landsby til landsby i vindistriktet les Côtes du Ventoux.
Avignon imponerte
Møtet med Avignon var overveldende: Tykke murer fra middelalderen omkranset hele sentrum av byen, som ligger ved bredden av den store elven Rhonen. Gjennom porter i de tykke murene føres man inn i eventyret, den lille byen er en labyrint av trange gater og smug, og gamle bygninger som ånder av historie. Tvers igjennom det hele går den brede hovedgaten opp til palasset som var pavesete på 1200-tallet, med den flotte brolagte plassen foran og den lille parken på høyden rett bak. Vi lot oss imponere. Men allikevel, sykle her i vrimmelen?
Oppdagelsesferd og fantastiske smaksopplevelser
Etter å ha fått syklene våre, samt kart og en turbeskrivelse (på engelsk) av den franske agenten som møtte oss på hotellet og svarte på engelsk (riktignok med fransk aksent) på våre spørsmål, kunne vi nyte resten av kvelden på oppdagelsestur i middelalderbyen, og bestille middag på restaurant fra en fransk meny, som vi bare delvis forsto, men som smakte utmerket. Og vinen vi valgte? En Côtes du Ventoux, hva ellers?!
Så verdt de tunge bakkene!
Med kartet i hånd og sommerfugler i magen syklet vi tidlig neste morgen ut fra Avignon. Syklene var hybrider med 21 gir og tilpasset kjønn og høyde. Sykkelvesker hang til disposisjon på bagasjebrettet. Koffertene satte vi fra oss i resepsjonen, og vi hadde bare med oss litt reparasjonsutstyr og ellers det vi trengte til dagens bruk. De første 500 metrene gikk med til å redde seg unna temperamentsfulle franske sjåfører, og vi tenkte at nå hadde vi gitt oss ut på noe vi ikke ville takle. Men så. Vi hadde lagt byen bak oss, veien smalnet, solen skinte og landskapet fikk form og farge. Da forsto vi med ett: Endelig hadde vår drøm gått i oppfyllelse. Vi var der. Vi hadde funnet Det Gode Liv i Provence.
Navigeringen gikk som en lek
Resten av uken fløt forbi i en jevn strøm av inntrykk, smaker og lukter. Vi syklet gjennom et grønt og bølgende vinlandskap, der landsbyene lå som smykker i det grønne. Høye sypresser, sølvgrå oliventrær og enkelte bondegårder med kaklende høner på tunet passerte synsfeltet der vi tråkket oss frem. Veiene var smale, med liten trafikk, men stort sett asfalterte. Her og der stoppet vi for å ta en hvil, spise en frukt eller drikke vårt medbrakte kildevann, eller kanskje fylle på nytt vann fra en landsbyfontene. Navigeringen gikk som en lek, og nesten hele tiden hadde vi den mektige sukkertoppen Mont Ventoux ragende nesten 2000 meter til værs som vårt stødige landemerke.
Frankrikes vakreste
Forbausende ofte opplevde vi at landsbyene vi passerte hadde navn som selv vi med vår ringe vinkjennskap syntes vi dro kjensel på fra Vinmonopolets hyller: Chateauneuf du Pape, Gigondas, Vaqueyras, Beaume de Venice, m.fl. Utenfor endel av dem kunne vi sammen med navnet på landsbyen, lese: ”L’un des plus beaux villages de France”. Dvs. 1 av 150 landsbyer klassifisert som Frankrikes vakreste. Og vi nøt det gode liv. Her og der stoppet vi utenfor en dør merket ”dégustation et vente”. Her kunne man smake den vinen man måtte ønske og kjøpe den – eller la være.
Ingen bekymringer – ikke engang de lange etappene
Ved lunsjtid fant vi oss et skyggefullt tre, hvor vi hvilte og spiste vår medbrakte loff med ost, skinke og saftige provenkalske tomater. Eller vi fant en liten café i en landsby som serverte varm mat, og skeiet ut med et lite glass (eller to) av stedets vin. Og deretter fortsatte turen, vi lot inntrykkene passere gjennom oss, tok kanskje en liten pust i bakken her og der og kom sultne og glade frem til hotellet om kvelden. Vår lille bekymring om at 50 km er en altfor lang dagsetappe, ble gjort til skamme. 50 km er ingenting når du har hele dagen til disposisjon. Og den gode følelsen om kvelden når vi virkelig følte at vi hadde gjort oss fortjent til en bedre middag og et mer inngående bekjentskap med de fyldige lokale vinene… Ingen søvnproblemer denne uken!
Det er ingen tvil i vår sjel, vår drøm gikk i oppfyllelse der nede ved foten av Mont Ventoux, og vi vil ha mer! Neste sommer tar vi Languedoc…..